Jeg vraker min kristendoms drakt – Hvilket skrud
med lapper og frynser og filler.
Jeg har jo en drakt som er gitt meg av Gud,
den eneste drakten som stiller
Guds hellige krav.  Og nå står jeg da kledt
i hans, han som kom hit fra oven,
fullkommen og hellig og ren, så komplett
som Herren selv krever i loven.

Jeg prøvde å flikke og lappe en tid
på min – denne kristendomsdrakten.
Det ble slik en trelldom og smerte og strid,
mens Satan og synden tok makten.
Slik satt jeg forferdet, ved Sinai’s fot,
og lappet med bøter og filler.
Se her hva i bedring, i bønn og i bot,
de loviske treller bestiller.

Jeg sydde og sydde på lapp etter lapp
Av følelse, vilje og anger.
Og enkelte trøstet og ga meg en klapp;
”Det er ikke mer han forlanger.”
Men jeg?  Nei jeg var ikke sikker og viss.
For saken er evig alvorlig.
Tenk om jeg tok alltid og evig i miss,
Og trøstet meg falskt og vilkårlig?

Så strevde og sydde jeg mer, for det gjaldt
å få denne drakten min ferdig.
Å stå der fullkommen rettferdig i alt,
for Herren og himmelen verdig.
“Det er ikke noe som skjer på en dag!”
Jeg strevde i alvor – jeg sydde.
Men tror du jeg levde til Herrens behag?
Og tror du at djevelen flydde?

Og tror du at jeg ble rettferdig for Gud,
ved stadig å lappe og lappe
på denne min drakt, ved Guds krav og Guds bud
og fikk meg en kongelig kappe?
Og tror du jeg seiret fra synder og fall
og sto der så ren for Vår Herre,
i hele Guds gjerning og hellige kall?
Å nei jeg ble verre og verre.

Jeg prøvde å ville, jeg prøvde å tro,
å be, og så makte å seire.
De største triumfer – og djevelen lo –
de var det jo han som fikk feire.
Så sank jeg da sammen vånde og ve.
Jeg var – å, jeg så det forferdet,
som selv skulle angre og kjempe og be –
forstokket, forstenet, forherdet.

Hvorledes omvende seg rett – «få det til»
helt ekte og grundig og riktig?
Her står jo det evige livet på spill.
Og derfor er saken så viktig.
Men hvor var min vilje og evne?  Jeg led.
Her hjalp verken strev eller bønner.
Nei, intet ga sikkerhet, visshet og fred.
Se her, hvordan loven belønner:

Den lønner jo sine med trussel og død
og helvetes evige pine.
Slik gikk jeg og stønnet i smerte og nød:
«Å, syndene, syndene mine!»
Nå var jeg fortapt og jeg så ingen veg.
Her var ikke håp om forbedring.
Da leste jeg noe om Jesus;  For meg.
Han kom i min dype fornedring.

Tenk drakten er ferdig. Det er jo fullbrakt.
Jeg får jo umulig til maken.
Men det han har gjort, står i sannhet ved makt
0g dette forandrer jo saken.
Er drakten min ferdig, så tar jeg imot,
ja, tar imot det som er ferdig,
som ikke min anger, min bønn eller bot,
har gjort meg fortjent eller verdig.

Den drakt som var fjernt fra min fjerneste drøm,
er gitt meg i Kristus fra oven.
Hans drakt er fullkommen.  Hver eneste søm
er etter Guds mønster i loven.
Han ga meg den reneste, helligste drakt,
den skjønneste himmelen eier,
det verk som er ferdig, fullført og fullbrakt,
sitt liv og sin død og sin seier.