Evigvarende rettferdighet kommer til oss ved tro.  Vi er «rettferdiggjort av tro», hvis frukt er «fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus» (Rom. 5: 1).  Det er denne «evige rettferdighet» apostelen Peter taler om når han begynner sitt andre brev slik:  «Simon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel – til dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet:» (2. Pet. 1:1).  Denne rettferdighet «regnes» eller «tilregnes» alle som tror, slik at de blir behandlet av Gud som om den faktisk var deres.

De har rett til å kreve alt som en slik rettferdighet kan fortjene hos Gud slik den rettferdige Dommer lover.  Den blir ikke vår gradvis, i biter eller dråper, men gis til oss på en gang. Det er ikke slik at så og så mye av den gis oss i forhold til hvor sterkt vi tror, hvor varm vår kjærlighet er, eller gløden i våre bønner.  Men det hele gis oss ved tilregning.  Vi får den «i den elskede» (Ef. 1:6).  Vi er «fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet» (Kol. 2:10).

Hele rettferdighetens kvalitet og kvantitet overføres til oss.  Dens fullkommenhet representerer oss for Gud, dens dyrebarhet, med alt den kan kjøpe for oss, tilhører heretter oss (1. Pet. 1:7).  Steinen, den viktigste hjørnesteinen er utvalgt og dyrebar (1. Pet. 2:6).  Denne steinen i all sin kostbarhet – er vår, ikke bare til å hvile på, ikke bare for aksept, men for hva dens guddommelige verdi kan kjøpe for oss.  Ved denne pris (tilregnet, men fremdeles vår), går vi inn på himmelske marked og kjøper alt vi trenger uten begrensning og uten ende!

Vi får alt ved Hans navn, ikke bare fordi vår uverdighet er opphørt og vi kan ha samfunn med Gud, men vår skade er blitt betalt av fortjenesten til En som er absolutt og guddommelig fullkommen.  I Hans navn fortsetter vi all vår omgang med Gud, og oppnår alt vi trenger ved å bruke dette navn i vår bønn.

Det du ikke har gjort, ble belastet Ham, og du blir så behandlet som om du har gjort dem alle.  De tingene Han gjorde er satt på vår «bankbok» hos Ham, og den blir aldri tom.  Dette er den skriftlige betydningen av å regne eller tilregne, både i GT og NT.

La oss se på noen av disse avsnittene: «Han regnet ham det til rettferdighet» (1. Mos. 15:6), dvs. at det ble tilregnet ham slik at han i kraft av denne rettferdighet ble behandlet av Gud som noe han slett ikke var. «Har han ikke aktet oss som fremmede?» (1. Mos. 31:15).  Blir vi ikke behandlet av ham som om vi var fremmede, ikke barn? «Det skal ikke regnes den som ofret det, til gode» (3. Mos. 7:18).  Fredsofferets fortreffelighet skal ikke telles ham.  «Denne deres gave skal regnes for dere som jevngod med kornet fra treskeplassen» (4. Mos. 18:27).  Gaven skal godtas av Gud som om det var alt kornet fra innhøstingen, og Gud skal behandle dem deretter.

«Herre, tilregn meg ikke min brøde og kom ikke i hu hvordan din tjener forbrøt seg» (2. Sam. 19:19).  Ikke gjør med meg etter min misgjerning.  «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning» (Sal. 32:2), som Gud ikke regner med sine misgjerninger til, men behandler ham som om de ikke var det (se også Sal. 106:31).

«Det ble regnet ham til rettferdighet» (Rom. 4:3).  «Ham regnes hans tro til rettferdighet» (Rom. 4:5), det vil si ikke som rettferdighet eller som erstatning for den, men som å føre ham til rettferdighet.  «Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger» (Rom. 4:6).  «Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd» (Rom. 4:8).  «Så rettferdigheten kunne tilregnes også dem» (Rom. 4:11).  «Som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus vår Herre fra de døde» (Rom. 4:24).  «Ikke tilregner dem deres overtredelser» (2. Kor. 5:19).  «Det ble regnet ham til rettferdighet» (Gal. 3:6).

Her er det tydelig vist at det å tilregne noe til en som ikke fortjener det og så behandle denne som om de virkelig hadde fortjent det.  Dette er Guds måte å løfte menneskene ut av fordervelsens grav, av det dype dynd på.  Da kan Han gi dem et ståsted, et privilegium og et håp langt utover det som bare tilgivelsen gir og langt mer enn det som den første Adam mistet.  Å være like rettferdig som den første Adam ville ha vært mye; men å være rettferdig etter den siste Adam, Herren fra himmelen, er usigelig og utenkelig mer.  «Det er Gud som rettferdiggjør» (Rom. 8:33), og Han gjør det ved å gi oss en rettferdighet som gjør at Han som dommer kan rettferdiggjøre de urettferdige fritt.  Det er ikke bare på grunn av denne rettferdigheten Herren rettferdiggjør, men Han overfører den på rettferdig måte så vi kan bruke den, be med den og vises for Gud i den, akkurat som om den var helt vår egen.  Katolikker og sosinianere *1 har satt seg sterkt imot læren om «tilregnet rettferdighet».  Men der står den, skrevet tydelig og leselig i det guddommelige Ordet.  Der står den, en vesentlig del av den store bibelske sannhet om offer og stedfortredelse og kausjon *2.  Det er like tydelig skrevet i 3. Mosebok som i Romerbrevet.  Den sprer seg over hele Skriften og stiger strålende fram i vår Herre Jesu Kristi kors, der Hans «lydighet til døden» fullfører denne rettferdighet.

Som Stedfortreder tok Han på seg vårt kjød og ble født i Betlehem.  Som vår Stedfortreder gikk Han på jorden som foraktet, og «vel kjent med sykdom» fullbyrdet Han alt som skulle til for å føre inn en «evig rettferdighet».  Dette er den rettferdighet apostelen taler om da han skriver: «For likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet» (Rom. 5:19).

Slik skrev han da han avviste og fornektet all annen rettferdighet:  «Og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen» (Fil. 3:9).

Dette er «rettferdighetens gave» som han videre uttrykker slik:  «Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom. 5:17).  Den ene manns fall hviler over alle mennesker «til fordømmelse» (Rom. 5:18).

Men dette ENE Menneskes rettferdighet, som motvirker eller fjerner denne fordømmelsen, er både tilgjengelig og effektivt «til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker».  Tilregningen av den første Adams synd til oss, og tilregningen av den siste Adams rettferdighet, blir dermed plassert side om side.  Overføringen av vår skyld til den guddommelige Stedfortreder og overføringen av Stedfortrederens rettferdighet eller fullkommenhet til oss må enten være ett eller ikke gjelde.  Denne Guds rettferdighet var og er ingen vanlig rettferdighet.  Den var rettferdigheten til Ham som var både Gud og menneske; derfor var den ikke bare Guds rettferdighet, men i tillegg var den menneskets rettferdighet!

Den omfattet og viste all uskapt og skapt fullkommenhet.  Aldri før hadde lignende blitt sett eller hørt om i himmelen eller på jorden.  Det var den doble fullkommenhet av skapning og Skaperen i ett strålende senter, en strålende person.  Verdien til denne person ga en ufattelig fullkommenhet i et omfang, en lengde og bredde, en høyde og dybde som aldri hadde hatt sin like og som aldri skal bli likt igjen.  Det er fullkommenhet over fullkommenhet, makeløst over makeløst, hellighet over hellighet.

Det er dette som Gud først og fremst gleder seg over.  Aldri hadde Hans lov blitt overholdt og respektert slik før.  Guds Sønn og Menneskesønnen i en person, i denne todelte karakter holder Han Faderens lov, og ved å holde den gir Han en rettferdighet så stor og full at den kan deles med andre, overføres til andre og tilregnes andre.  Og Gud blir herliggjort (så vel som synderen frelst) ved denne overføring og tilregning.

Aldri hadde Gud vært så elsket som nå, både med guddommelig og menneskelig kjærlighet. Aldri hadde Gud blitt så tjent og adlydd som Han nå er blitt av «Han som ble åpenbart i kjød» (1. Tim. 3:16).  Aldri før hadde Gud funnet en som elsket Hans hellige lov så høyt at Han var villig til å dens offer for at den kunne bli æret.

En som av kjærlighet til Gud ikke bare var villig til å bli født under loven, men ved å underkaste seg den, lide døden, til og med korsets død!  En som for kjærlighet til den falne skapning var villig til å innta synderes plass, bære synderes byrde, ta synderes straff, påta seg syndens forbannelse, dø synderes død i skam og kval, og til sist gå ned i mørket til synderes grav.

*1 sosinianere – tilhengere av sekten grunnlagt av Faustus Socinius, italiensk teolog fra 1500-tallet, som nektet Kristi guddom og nektet for at korset førte til syndernes tilgivelse.

2 kausjon – handlingen fra en som tar ansvar for andres gjeld.