Overskriften er hentet fra apostelen Paulus brev til menigheten i Kolossæ, hvor han formaner eller oppmuntrer de kristne til å tåle og tilgi hverandre i kjærlighet.  Det er samtidig en oppmuntring til kristne mennesker i dag, om å vise hverandre det samme sinnelag som alltid kjennetegner den Herre og frelser de kristne tror på, Jesus Kristus, Guds Sønn.

Det er godt mulig at mange mennesker vil reagere, både med overraskelse og forbauselse på en slik formaning til kristne mennesker, og innvende:  «Det må da være noe av det mest selvsagte av alt, at oppriktige kristne mennesker tåler og tilgir hverandre når det er nødvendig.  Hva skulle de ellers gjøre?»

Apostelen Paulus var utvilsomt en menneskekjenner av første rang, og kjente ikke mindre de indre forhold i de første kristne menighetene, dvs. samfunnet eller fellesskapet mellom de kristne.  Nettopp derfor var han også smertelig oppmerksom på, at om et menneske blir en kristen ved troen på Jesus, betyr ikke det at et slikt menneskes selviske natur avgår ved døden en gang for alle ved omvendelsen.  Både Bibelen og den kristne menighets LANGE historie bekrefter meget sterkt, det som all ærlig livserfaring overbeviser oss om, at en kristen både er et frelst Guds barn og en synder samtidig, og blir det til sin siste dag på denne jord.  Dette faktum avsløres ikke minst i den kristne menighet, hvor kristne mennesker kan tørne kraftig sammen, og siden ha svært vanskelig nettopp for å tilgi og tåle hverandre.  Altså sier all redelighet oss, at denne formaning er like nødvendig for oss kristne idag, som på apostelen Paulus tid.

Å tilgi og tåle hverandre betyr å rekke ut hånden til oppgjør og forsoning med en medkristen, når det kristne fellesskapet er brutt sammen på grunn av ord eller holdning som har såret og krenket en annen.  Det er m.a.o. å innrømme svik og nederlag i forhold til et annet menneske.  Og også å tale åpent og ærlig med sin Gud og frelser om det.  Men så gjelder det ikke mindre for den som er blitt krenket, å tilgi restløst, uten å gjemme på eller arkivere gammel synd.  Begge deler koster ganske meget for vår selviske, stolte og uforsonlige natur.  Det er nemlig svært ydmykende å innrømme nederlag og svik overfor en medkristen.  Men noen ganger kan det være like ydmykende å gi tilgivelse og forsoning til et medmenneske som har krenket oss dypt.

Ikke desto mindre gjelder det i fullt alvor fra Guds side, at om du og jeg vil ha tilgivelse og forsoning fra Gud i vårt forhold til ham, så må vi også gi det samme til våre medkristne og medmennesker.  Den som vil ha det første, uten å gi det andre, mister Guds tilgivelse og frelse, for Jesus har lært oss å be:  «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere».

Det er bare en som kan gi oss dette tilgivelsens og tålmodighetens sinnelag i våre hjerter og liv, og det er HAN som stadig tåler og tilgir deg og meg som kaller oss kristne, dag etter dag, i langt større grad enn vi makter å fatte og registrere.

Jesus Kristus er uendelig rik på tålmodighet og tilgivelse overfor slike som deg og meg.  Det er vår redning, og det er vår frelse.  Skulle så ikke vi da tåle og tilgi hverandre i kjærlighet, vi som har en slik Gud og frelser å regne med og stole på i alle ting?