“Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2. Kor. 5:21).

Når en skal benåde en kriminell, så må en jordisk dommer tenke over om han kan gjøre det –

1. Uten å miste sin samvittighet.
2. Uten å bryte loven.
3. Uten å oppmuntre til forbrytelse.
4. Uten å krenke eller gå på kompromiss med myndighetene.

Alt dette er rikelig oppfylt i den guddommelige ordning med forlatelse.  En ordning som omfatter disse gaver.  Ikke bare inneholder de forebyggelse av feil overfor Gud og Hans univers, men er utvikling av et prinsipp og en åpenbaring av sannheter, som mye mer kompenserer for den ondes trussel.  Og det bringer enorm ære til Gud og Hans styresett, som ellers ville ha vært full av vanære og forvirring.  Denne ordning blir fortalt oss med disse ord: “Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi I HAM skal bli rettferdige for Gud”.  Gud er altså rettferdig når Han rettferdiggjør de urettferdige.  Her er to spesielle punkter som viser det:

1. Den syndfrie er gjort til synd for synderen.
2. De urettferdige får Guds rettferdighet i denne ENE rettferdige.

Den syndfrie er gjort til synd for synderen

Han var “uten synd”.  Han “visste ikke av synd”.  Ikke et fnugg av ondt ble funnet i Ham.  Han var den “ENE rettferdige”, den “ ENE hellige”, “Et Lam uten flekk og uten lyte”.  Helt fullkommen, men fikk enda del i vårt kjød, vårt sanne menneskelighet.  Sant menneske, født av en jomfru, del i jordens støv, ben av våre ben, og kjød av vårt kjød, MEN allikevel UTEN SYND i den ytterste forståelse av ordet.  I en kjærlig rettferdighet og i hat til misgjerninger, ble denne ENE syndfrie gjort til synd, gjort til synd av Gud: “Han gjorde Ham til synd”.  Forbindelsen mellom Ham og synden, mellom Ham og synderen, ble gjort til ett, utført av Gud.  Det var Herren som «la vår misgjerning på Ham» (Jes. 53:6).  Som knuste Ham og la på Ham sorg og smerte.  Som gjorde «Hans sjel til et offer for synd» (Jes. 53:10).  Som gjorde Ham til «en forbannelse i vårt sted» (Gal. 3:13).  Vår skyld ble lagt på Ham av Gud, og Han ble behandlet som om Han virkelig hadde gjort alt.  Gud som “ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle” (Rom. 8:32).

I Salmene bekjenner Han vår synd som om det var Hans egne (se Sal. 38, 40, 69).  Gjennom sitt liv ble Han behandlet som) en utestengt, for vår skyld.  Han var taus i sine prøvelser, og svarte ikke et ord.  På korset ropte Han ut: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!”  Det er ikke bare at Han ble gjort til et syndeoffer, men Han ble “gjort til synd”, som om ingen ord fullt ut kunne uttrykke nærheten Hans forbindelse med våre overtredelser.  Han ble behandlet som en synder, fra sin krybbe til sitt kors.  Han levde et stedfortredende liv og døde en stedfortredende død.  Han ble gjort til et sorgens menneske, og vel kjent med smerte.  Vi kan ikke regne noen annen grunn for Hans dype og livslange sorg, enn at Han skulle bære synden for oss.  Han ble ledet som et lam til slakteren.  Og dette var den virkelige mening med Hans sorgfulle og nedtyngde liv.  Han ble lagt på alteret med synderens gjeld.  Han gikk til korset med all vår uendelige byrde, da Han ble kjød av den Hellige Ånds kraft.  Det gjorde Han som offer, brennoffer, syndoffer, overtredelsesoffer, stedfortreder, garantist og syndebærer.  Han gikk her på jorden, før Han hadde fullført verket som ble gitt Ham, før Han ved seg selv «renset oss fra våre synder» (Hebr. 1:2).  Mennesket kaller dette en “fiksjon” eller “umulig å tro”.  Men dette er Guds sannhet som hele Bibelen er full av:  En overføring av vår menneskelige skyld til vår guddommelige Stedfortreder.  At Han bærer alt for oss.  En juridisk rett overføring av fordømmelse og guddommelig misnøye, fra oss til Ham, slik at kun frifinnelse, forlatelse, nåde og kjærlighet tilhører oss.  Syndebærerens ord står helt klart:  “Din vrede ligger hardt (tynger) på meg” (Sal. 88:8).  Og at Han følte dette i fullt mål hele livet (selv om det ble fullendt på korset), vist ved det som står slik:  “Hvorfor Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for meg? Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile” (Sal. 88:15-16).

Den ENE syndfrie gjort synd for syndere gjennomsyrer læren i begge testamenter.  3. Mosebok og Hebreerbrevet er ellers uforståelige.  Det er også dette som så sterkt og fryktelig stadfester læren om en evig straff for synd.  Hvis synden ikke fortjener evige vrede, da er denne guddommelige syndebærer uten mening!  For en betaling vi har fått av Hans verk, lidelse, og død.

De urettferdige får Guds rettferdighet i denne ENE rettferdige.

Ett av navnene på vår Stedfortreder er “Herren vår rettferdighet”.  Og den rettferdiggjørende rettferdighet kalles av en apostel:  “ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet” (2. Pet. 1:1).

Dermed er uttrykket “Guds rettferdighet” og “Kristi rettferdighet” det samme:  Og vårt bruk av uttrykket “Kristi rettferdighet”, er da rikelig stadfestet fra de spissfindigheter som papistene og deres like driver med.  Luther formante brødene til å lære, som deres faste lovsang:  “Herre Jesus, du er min rettferdighet, og jeg er din synd”.  Derfor må vi, hvis vi vil ha glede av Luthers lære, forstå hans tosidige lære: “At vi blir rettferdiggjort ved tro, og at vi vet at vi er rettferdiggjort”.  Vi er “urettferdige”.  Der er intet spørsmål om det.  Likevel sier apostelen:  “Vi blir (ikke bare “rettferdige”, men) med en Guds rettferdighet” i denne ENE rettferdige.

Alt vårt legges på Ham og ALT Hans legges på oss.  Ved det blir vi rettferdige!  Fra samme øyeblikk vi tror Guds vitnesbyrd om denne ENE rettferdige og Hans verk, er vi rettferdige.  Vi er da så rettferdiggjort og løftet opp på samme rettferdige nivå, eller står som den ENE rettferdige for Guds åsyn.  Dermed er vi “fullbrakt i Ham”, – “funnet i Ham”, sett like rettferdige som Ham, og rett til all Hans eiendom.  For et bytte!  Og for et fullbrakt verk!  Motta Faderens vitnesbyrd om sin elskede Sønns rettferdighet, og all denne rettferdighet blir din!  Å menneske, kan du avvise et slikt bytte?  En frelse som er så fullbrakt, så fullkommen og guddommelig.

Det er fullbrakt!  På korset ble det fullbrakt (fullført).  Der ble blodet utgytt og stenket på synderen, som renser samvittigheten.  Og med alt dette fulgte både oppstandelse og himmelfart, garantert av det store offer på Golgata.  Da ble all rettferdighet fullført “til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i den elskede” (Ef. 1:6).

Gjennom alle foregående tider var røsten fra hvert offer lagt på alteret, morgen og kveld:  “Det er IKKE fullført”.  Men stemmen fra det ENE offer roper til jord og himmel:  “Det er fullbrakt”!  Fra det øyeblikk kunne intet legges til og intet trekkes fra.  ALT var gjort!  Det er “rettferdighetens” tjeneste som nå forkynnes til de urettferdige.  Det er mange “tjenester”.  Det er “ordets tjeneste» (Apg. 6:24.).  “Nådens tjeneste» (Apg. 20:24).  “Forsoningens tjeneste” (2 Kor 5:18).   “Ånden tjeneste» (2 Kor 3:8).  Og altså “Rettferdighets tjeneste» (2 Kor 3:9).  Rettferdighet for de urettferdige er Guds beskjed til verden.  Rettferdighet for de som bare har følgende kvalifikasjon:  De trenger den!  Rettferdighet til de som er mest urettferdig blant mennesker.  Denne rettferdighet er for de som er langt borte, for de elendige, de i fremmed land.  Den sanne Faderen sier:  “Ta fram den BESTE kledning og ha den på ham”.

I Jesus, synderens stedfortreder, har vi “den ENE fullkomne”.  Gud ser bare fullkommenhet i Ham.  Selv mens denne fullkommenhet avslører og fordømmer vår ufullkommenhet, gir den oss også forlatelse.  Det er ved denne fullkommenhet at Gud er i stand til å handle i kjærlighet med vår ufullkommenhet, uansett hvor stor og mangfoldig den kan være.  Den svelger det onde, men blir ikke smittet av det.  Synderen gir sine synder til den ENE fullkomne, og den ENE fullkomne gir sin fullkommenhet til synderen.  Ved denne velsignede overføring eller bytte, blir den ufullkomne lik den ENE fullkomne i Guds øyne, og behandlet som Han når det gjelder all nåde og velsignelse. Fullkommenheten dekker ufullkommenheten, og den troende synder står “fullkommen i den ENE fullkomne«, “godtatt i den elskede”.  Ved å godta eller tro Guds vitnesbyrd om denne ENE fullkomne og Hans fullkomne offer, står vi for Gud på en ny grunn, på en klippe – det er de som har “blitt Guds rettferdighet i Ham” – og som nå FÅR liv, fred, forlatelse, og velsignelse – rett og slett fordi den ENE fullkomne har fortjente det for dem.

Vi har alt i Ham.