At Jesus led for oss og døde for oss har de fleste av oss hørt mye om.

Mange av oss tenker umiddelbart på sentrale skriftsteder som Jes 53,5:  «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom».  Og det er rett at vi ofte hører om dette.

Men at han levde for oss, at han var vår stedfortreder også med sitt liv, det er mangelvare i forkynnelsen!

Det våger jeg å påstå ut fra mine erfaringer og observasjoner.  Noen av dere tenker kanskje at dette er livsfjern teologi, av liten interesse for alminnelige troende.  Nei, slett ikke!  Helt fra starten vil jeg understreke at det er Guds levende skaperord som forkynner dette for oss.  Og, vel å merke:  Dette er matnyttig og høyaktuell sjelesorg for oss alle.  

Martin Luther kan hjelpe oss til å gripe det.  Han sier det slik:  «Kristus oppfylte loven perfekt, for han elsket Gud av hele sitt hjerte og av all sin sjel, og av all sin kraft og med alt sitt sinn, og han elsket sin neste som seg selv.  Derfor, når loven kommer og anklager deg for ikke å ha holdt den, byd loven å gå til Kristus.  Si:  Der er mannen som har holdt den.  Jeg klynger meg til ham.  Han fullførte loven for meg og ga sin oppfyllelse til meg.  Så må loven tie» (Erl. XV, 61-63 l Pieper III 375).

Dette betyr at emnet vårt er en viktig del av den kostelige lutherske arven vår.  Jeg ville så inderlig gjerne at vi sammen kunne se noe av det herlige evangelium som venter på oss her!  

La oss nå se på Jesu stedfortredende liv.  Jesus levde for oss!  Hvor har vi den bibelske basis når vi taler om at han levde for oss?  Vi skal ta for oss to hovedsteder: Rom 5, 17-21 og Gal 4,4-5. 

«For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.  Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.  For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.  Men loven kom til for at fallet skulle bli stort.  Men der synden ble stor, ble nåden enda større!  Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».  (Rom 5:17-21)

I dette skriftavsnittet underviser Guds Ord oss om parallelliteten mellom den første og den annen Adam.  Den første Adams ulydighet mot Gud fikk katastrofale følger.  Hans ulydighet forplantet seg til hvert individ i hele menneskeslekten.

På lignende måte fikk den annen Adams lydighet mot Gud, mot Guds lov følger for alle mennesker.  Men her er to viktige forskjeller:

1. Arven fra den første Adam førte til uendelig skade og ulykke.  Arven fra den annen Adam formidler rik velsignelse.
2. Den første Adams elendighet får vi automatisk del i.  Vi blir født inn i den.  Den annen Adams rettferdighet blir vi innlemmet i ved dåp og tro.

Og her skal vi legge nøye merke til uttrykket lydighet.

I vers 19 står det at den enes lydighet skal gjøre de mange rettferdige.  Hele Jesu liv fra krybbe til kors var et liv i lydighet mot Faderen.  Når det i Fil 2,8 står at «Jesus ble lydig til døden, ja, døden på korset», kan det ikke være holdbar tolkning å begrense lydigheten til lidelsen og døden, det som i teologihistorien har vært kalt «Jesu passive lydighet» til forskjell fra hans «aktive lydighet».

Jesus var vår stedfortreder både i det liv han levde og den død han døde.  Alt var for oss og istedenfor oss.  Har du som leser hørt forkynnelse om Jesu stedfortredende liv?  På bakgrunn av mine observasjoner har jeg dristet meg til å omtale dette som «den forsømte delen av Jesu stedfortredelse».

Det andre hovedstedet er Gal 4.4-5:  «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven.  For at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår». 

Som mennesker skapt av Gud, er vi forpliktet til å leve etter hans vilje.  Det er vi ute av stand til å makte.  Lovens spiss:  Elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv!  Da blir loven, budene noe helt annet enn vennlige henstillinger om å leve et pent og hederlig liv!  Loven blir vår fryktelige fiende som «tar oss til fange»

Gal 3,13:  «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.  For det står skrevet:  Forbannet er hver den som henger på et tre».

1. Kor. 15:56: «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven».

Da finner Gud den geniale løsning at han plasserer sin Sønn i vårt sted.  I alt Han gjør er vi med.  Hans liv er vårt liv.

For et frigjørende perspektiv å ha når vi gir akt på Jesu liv:  Jesus står ved Jordan etter dåpen (Matt. 3) og hører Faderens erklæring:  «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har velbehag i!»  Der står du og jeg i ham.  Ved dåpen og troen er vi forenet med Kristus.  Også hele hans aktive lydighet er vår.

I Jesu kamp mot den onde i ørkenen er det vår seier han vinner.  Slik kan vi følge ham fra sted til sted i hans liv og drikke av oasen som heter «Hans liv er mitt liv»!

 Gjør vi det?  La meg igjen spørre deg som leser dette:  Er du sikker på at du er en kristen?  At du er Guds barn med alle rettigheter?  At du kommer berget gjennom dommen når Jesus kommer igjen?

Jeg tror jeg kan gjette hva mange av dere tenker:  Kristenlivet mitt holder ikke mål!

Men målestokken må ikke være hvordan kristenlivet livet lykkes.  Den målestokken har Gud avskrevet!  Det eneste som gjelder i forholdet til den hellige Gud er at Kristus har lykkes med hele sitt liv i vårt sted!

Ikke nok med at Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet.  Han ser oss i Kristus som om vi personlig hadde holdt hans lov til punkt og prikke!

Kan jeg virkelig være Guds barn?  Hva med dommedag?  Jesus tar deg i hånden og leier deg frem til sin Far, og sier:  «Denne her går jeg god for!  For han er inkludert i alt jeg gjorde og led».

Men: Når Jesus har gjort alt, da skal altså vi ikke gjøre noe?  Feil!  Gud trenger ikke våre gode gjerninger, men våre medmennesker trenger dem!

Gud gjør sitt mirakel med oss selvopptatte egoister:  Vi får hjertelig lyst til å gjøre Guds vilje!  «Hvor er jeg sæl» – Barnekårets ånd er det motsatte av trellekårets ånd.  Det er det bare Gud som kan utvirke med sin skapende Ånd.

Nå vil vi til slutt ta for oss noen vitnesbyrd fra teologer som har forkynt Jesu stedfortredende liv på en klar måte.  Først et avsnitt fra Olav Valen-Sendstads bok Rettferdiggjort av tro.  Her er en smakebit:

«Hele Jesu liv, fra vugge til grav, er et forbilledlig liv.  Men hele det samme liv er også et stedfortredende liv.  Vi er ikke uvitende om at det er liten forståelse for dette evangelium at Jesus har levd et stedfortredende liv.  Vi er alle vant til å høre om en stedfortredende død.  Men vi er lite vant til å få høre om et stedfortredende liv.  Ja. der finnes til og med dem som rent ut nekter at Jesus har levd et stedfortredende liv». (s. 65)

Hele Valen-Sendstads fremstilling i dette avsnittet (s. 63-74) bør vi fordype oss i.  Og det trenger vi alle, for dette er ikke raskt lært!

To bøker til av Olav Valen-Sendstad skal være nevnt:

• Drømmen om den frie vilje, Jesus som forbilde (loven) og som stedfortreder (evangeliet)
• Ordet som aldri kan dø.

Og så gir jeg dere noen glimt fra lignende forfattere:

• Luthers store Galaterbrevs-kommentar:  «Du Guds lov, du har intet krav på meg.  Det tjener ikke til noe som helst at du anklager og fordømmer meg.  For jeg tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som Faderen sendte til verden for å frikjøpe oss fattige syndere, som var plaget under lovens tyranni.  Når jeg kjenner dine skremmende trusler, du lov, da senker jeg min samvittighet i Kristi sår, i hans blod, død oppstandelse og seier.  Jeg vil verken se eller høre noe annet enn ham» (s. 351) osv med bred pensel.
• Missouri-teologen Franz Pieper i sin store Christian Dogmatics, knytter til Luther-sitatet jeg nevnte helt i starten «Når loven kommer -…»  Og han imøtegår noen av de innvendinger som er gjort gjeldende mot denne bibelske lære. (III 75±)

• Den ruvende, svenske bibellærer Carl Olof Rosenius går grundig til verks både i sin Romerbrevskommentar og i sin store Husandaktsbok.  Anbefales sterkt!

• Aksel Valen-Sendstad:  Troens fundamenter

• Carl Fr Wisløff:  Jeg vet på hvem jeg tror

• Øivind Andersen:  Romerbrevet.

Til slutt:  Guds Ånd må gjøre denne hemmeligheten levende for oss!

Olav Valen-Sendstad sier i Rettferdiggjort av tro (s. 73):  «Men vi har ikke lett for å se at dette (Hans) liv er vår rettferdighet for Gud.  Og dog er det slik. – For når Skriften taler om denne store hemmelighet at dette liv og denne lovoppfyllelse er gitt oss til rettferdighet, da uttrykker den seg alltid så sterkt summarisk (fortettet), at det skal en rett undervisning av Guds Ånd til å skjønne hva for en fylde av nåde og sannhet det skjules i de summariske uttrykk».

Og dette kan de hevde fordi de er seg bevisst at det er Bibelens egen genuine lære de har i fokus og forvalter i undervisning og forkynnelse.