Skal en kristen være et forbilde?  Svaret på et slikt spørsmål kan synes så opplagt for mange mennesker, eller for de fleste, at man vil undre seg over at det i det hele tatt blir stilt, i hvert fall i et kirkelig menighetsblad.  Selvsagt skal en kristen være et forbilde, vil det bli svart.  Er ikke det selve hovedsaken ved det å være en kristen?

Før vi nå raskt og overfladisk slår det fast en gang for alle, at en kristen selvsagt skal være et forbilde, kan det være svært nyttig å spørre:  Forbilde på hva?  Tenker vi med det nokså ureflektert på noe i retning av et glansbilde av en kristen, som aldri noen gang synes å være i alvorlig nærhet verken av fristelse eller det å gi etter for noe slikt, og som forøvrig har alt og alle under full kontroll til enhver tid, uten på noe tidspunkt eller i noen situasjon å blamere seg, eller vise det aller minste tegn på menneskelig svakhet?  Hvis det er et slikt eller tilsvarende bilde man har av et kristent forbilde, vil jeg på medkristnes og egne vegne få si: Gud fri og bevare oss fra et slikt usant, hyklersk og umenneskelig bilde av hva det er både å være en kristen og et forbilde!

Visst er det sant at en kristen er kalt til å være et forbilde, men la oss nøye passe på at vi fyller et slikt begrep med et bibelsk innhold, og ikke uten videre med vårt eget.

La oss nettopp her minnes Jesu ord i Bergprekenen:  «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.»  De rene av hjertet er ikke de syndfrie, de feilfrie eller de fullkomne.  Men hvem er de da?  Det er de mennesker som er sanne, og dermed ekte, både i sitt forhold til sin Gud, til seg selv og sine medmennesker.  Det motsatte av det sanne og ekte er det som er påhengt for anledningen, det som er arrangert for å ta seg godt ut, det som er ytre staffasje for å skåre poeng og vinne innpass med det som bare er en billig etterligning av det sanne og ekte.

De sanne kristnes kjennetegn er at de aldri gir seg ut for noe annet enn det de er, og det de kan stå inne for.  Det gjelder både deres sterke sider og deres svake.  Det betyr at de er sanne både med sin styrke og sin svakhet, sine ressurser og sine begrensninger, sine seire over fristelse og sine nederlag.  De vet meget godt at de verken er superkristne eller overmennesker; og de gir seg heller ikke ut for å være det.  Derfor her de råd til å vise svakhet akkurat som styrke.  Bruke sine ressurser uten å fornekte sine begrensninger.  Vedstå seg sine fall og nederlag overfor fristelse og synd, samtidig som de viser en oppriktig glede og takknemlighet over Jesu seier for dem; som heter syndenes forlatelse.  De går kort og godt ikke med maske, men er åpne og tillitsvekkende i sin tro og sitt liv.  Derfor har de råd både til å be om tilgivelse, og til å gi tilgivelse.  De er heller ikke for store og stolte til å be om hjelp og støtte når det er nødvendig.  Nettopp derfor har de også selv så mye hjelp og støtte å gi andre.

Når det kommer til stykke er våre medmennesker, enten de kaller seg kristne eller noe annet, neppe særlig opptatt av å registrere vår prektighet eller fullkommenhet.  Derimot er de uten tvil svært våken og vår for om vi er sanne og ekte i vår kristne tro og vårt liv.  Og er en kristen sann og ekte, kommer han eller hun til å være et forbilde i langt større grad, og med en større betydning enn en kristen selv er klar over.