«Etter hans samtale med Saul ble Jonatans sjel dratt til David, og Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv.  Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus.  Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv.  Og Jonatan tok av seg den kappe han hadde på, og ga den til David og likeså sine krigsklær, ja endog sitt sverd og sin bue og sitt belte.» 
(1. Sam. 18:1-4)

Hvilket utsøkt bilde vi har her!  En bilde av en kjærlighet som tar av sine klær for å kle en annen.  Det er en enorm forskjell på Saul og Jonatan i denne fortellingen.  Saul tok David med seg hjem, for å opphøye seg selv ved å ha en slik person i sitt hus.  Men Jonatan ville kle David.  Dette er kjærlighet uttrykt i en vakker handling.  I likhet med mange tusen israelere, hadde Jonatan med stor interesse sett hva som skjedde Terebinte-dalen.  Han hadde sett David gå ut for å møte den forferdelige fiende hvis høyde, oppførsel, og ord hadde brakt redsel inn i folkets hjerter.

Han hadde sett denne store gigant lagt ned ved troens hånd.  Han deltok i hele den praktfulle seier.  Men det var mer enn dette.  Det var ikke bare seieren, men seierherren som fylte Jonathans hjerte – ikke bare arbeidet som ble gjort, men den som hadde gjort det.  Jonathan hvilte ikke tilfreds med å si: «Takk Gud at giganten er død og vi er fri, og kan vende tilbake til våre hjem igjen«.  Å nei! Han kjente hjertet trukket mot Erobrerens person.  Det var ikke slik at han satte mindre pris på seieren.  Nei han verdsatte noe mer enn den, og derfor fant han glede i å ta av seg sin kappe og rustning for å gi dem til objektet for sin hengivenhet.

Troende leser, her er det en viktig lærdom for oss.  Ikke bare en lærdom, men en irettesettelse.  Hvor tilbøyelige vi er til å være mer opptatt av forløsningen enn Forløseren – mer med frelsen enn med Frelseren!  Det er ingen tvil om at vi skal få glede oss i vår frelse, men skulle vi hvile der?  Skulle ikke vi, lik Jonatan, søke å avkle alt vårt for så å opphøye Hans person som gikk ned i dødens støv for oss?

Sannelig skulle vi det!  Og enda mer fordi han ikke forventer eller krever noe av oss.  David spurte ikke Jonathan etter hans kappe eller sverd.  Hadde han gjort det, ville det ikke ha blitt en så fin fortelling.  Men nei!  Det var en helt frivillig handling.  Jonathan glemte seg selv og tenkte bare på David.  Slik burde det være mellom oss og den sanne David.

Kjærligheten gleder seg ved å avkle sitt eget for å gi sitt objekt.  «Kristi kjærlighet tvinger oss«.  Og igjen: «Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidd tap på alt, og jeg akter det for skarn, for at jeg kan vinne Kristus«. Fil. 3:7.

Å!  Tenk om en hadde mer av denne Ånd!  Tenk om vårt hjerte kunne bli dratt og knyttet mer og mer til Kristus, i disse dager med så mye tom bekjennelse, og tom, religiøs formalitet!  Å, om vi kunne la oss fylles av den Hellige Ånd, hvis hensikt er og la vårt hjerte klynge seg til vår Herre og frelser, Jesus Kristus!