Det er en dyp og vidunderlig ytring i Sal. 22 som ikke har noen parallell i hele Guds bok.  Det er dette: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg«?  Vi kan nok sikkert si at aldri før var det stilt et slikt spørsmål.  Aldri har det blitt stilt et slikt siden.  Heller ikke skal det bli spurt igjen.  Det står alene i evighetens krøniker.

Leser, la oss dvele litt ved dette et lite øyeblikk.  Hvem var det som spurte dette forunderlige spørsmål?  Det var den evige Guds sønn, den Ene som hadde ligget i Faderens favn før verdens grunnvoll ble lagt, målet for Faderens evige fryd.  Dessuten var Han selv Gud, velsignet for alltid, Skaperen av alle ting, den allmektige som holder oppehele universet.  Til sist, Han var et Menneske, et lyteløst, hellig, fullkomment Menneske.  En som aldri hadde syndet, heller ikke kunne synde, fordi Han ikke visste av synd.  En uplettet, et Menneske, et virkelig Menneske, født av en kvinne, helt lik oss i all mulig forstand, med ett eneste unntak – uten synd.  «Fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn» (Jes. 53:9).

Han gjorde alltid det som behaget Gud.  Fra krybben i Betlehem til Golgata kors var hele Hans liv fullkomment i samsvar med Guds vilje.  Han levde bare for å herliggjøre Gud.  Alle Hans tanker, alle Hans ord, alt Han så etter, alt Han gjorde, utstrålte en duft av usigelig sødme som steg opp til Guds trone og gledet Hans hjerte.  Igjen og igjen ble himmelen åpnet over denne Ene velsignede, og røsten fra den evige Fader vitnet om Ham på slike måter som disse: «Dette er min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag«.

Denne var det da som spurte, Han var det som sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg«?  Er det virkelig sant at denne Ene ble forlatt av Gud?  Gjorde Gud virkelig denne veldige gjerning, forkastet sin enbårne, elskede Sønn?  Skjulte Han virkelig sitt ansikt fra det eneste syndfrie, lyteløse, fullkomne Menneske som noen gang har levd i denne syndefulle verden?  Stenge Han sitt øre for ropet fra Han som hadde levde kun for å gjøre Hans vilje og herliggjøre Hans navn?

Ja!  Vidunderlige erklæring, Gud gjorde dette.  Gud, som ikke tar bort sine øyne fra den rettferdige, hvis øre alltid åpen for de trengendes rop, hvis hånd alltid er strukket fram til forsvar for de svake og de hjelpeløse – Han selv, Han vendte sitt ansikt bort fra sin egen elskede Sønn og nektet å høre Hans rop.

Her har vi en dyp mystikk som vi aldri kan nå dypet av.  Det inneholder selve margen og substansen i evangeliet, den store grunnsannhet i kristenheten.  Dess mer vi tenker over Herligheten til denne Ene som spurte – slik Han var, hva Han var, hva Han var i seg selv og hva Han var for Gud – dess mer ser vi dybden i spørsmålet.  Og videre, dess mer vi gir akt på denne Ene som stilte spørsmålet, dess mer kan vi vite om Hans hjerte og hvilken makt og verdi svaret har.

Hvorfor forkastet Gud sin Sønn?  Å, leser, VET DU hvorfor?  Vet du det for deg selv, personlig?  Kan du si fra din innerste sjel: «Jeg vet hvorfor Gud forsaket den Ene velsignede.  Det var fordi Han tok min plass, sto i mitt sted og tok all min skyld på seg.  Han ble gjort til synd for meg.  Alt jeg var og er, alt jeg har gjort, alt som var på grunn av meg som en synder ble lagt på Ham.  Gud behandlet meg i min Stedfortreder.  All synd i min natur, all synd i mitt liv, ALT jeg er og alt jeg har gjort, ble tilregnet Ham. Han representerte meg og ble behandlet deretter«.

Si, elskede leser, har Guds Ånd fått lært deg dette?  Har du mottatt dette i enkel tro på Guds ords sannhet?  Da har du en solid fred, en fred som ingen makt på denne jord, i helvete eller djevler kan forstyrre.  Dette er den eneste og sanne grunnvoll for sjelens fred.  Det er fullstendig umulig for noen sjel å eie en virkelige fred med Gud, før han vet at Gud selv har avgjort hele spørsmålet om synd og Hans Sønn som synder på korset.  Gud visste hva som var nødvendig og Han skaffet det.  Han la på Kristus hele vekten av våre overtredelser.  Gud og synden møttes på korset.  Der ble hele spørsmålet guddommelig behandlet og avgjort en gang og for alle.  Synden ble dømt og utslettet.  Syndebæreren gikk inn under Guds vredes brenninger og bølger.  Gud førte Ham inn i døden.  Synden ble behandlet i henhold til Guds evige krav, Hans natur, karakter og Hans trone.  Og så ble den Ene som ble gjort til synd for oss og dømt i vårt sted, satt ved Guds høyre hånd, opphøyd, kronet med herlighet og ære.  Og den veldige krone som pryder Hans velsignede panne er beviset på at synden for alltid er tatt bort. Så sikkert og for evig at ingen synd kan bli tilregnet de troende, uten at denne krone må tas fra den oppreiste Frelsers hode.

En annet element av usigelig fullkommenhet og sødme som inngår i svaret til dette mystiske «Hvorfor» fra denne Ene forlatte er dette:  Guds utrolige kjærlighet mot oss stakkers, fattige syndere.  Den kjærlighet som ledet Ham, ikke bare til å la sin Sønn forlate sin favn, men knuse og forkaste Ham på et kors.  Hvorfor gjorde Han dette?  Fordi det ikke var noen annen måte.  Det var et spørsmål enten om en evig vrede og helvete for oss, eller en evig Syndebærer.  Gud være lovet!  Han valgte den siste, og derfor er den plassen som Kristus nå okkuperer, stedet for alle som enkelt tar sin tilflukt til Ham.