Den er oppreist for de som trenger nåde, de som har en så dårlig sak at de ikke kan hjelpes av noe annet enn fri kjærlighet.  Den er for syndere, for de fortapte, de hjelpeløse, de verdiløse, de som ikke kan gjøre noe.  Den er for de som ikke har noen fortjeneste, eller har noe å betale med.

Den er for de som ikke har noen anbefaling, som er fullstendig blottet for alle kvalifikasjoner, som ikke kan peke på en eneste god ting hos seg, der hele “hode er sykt, og hvert hjerte er svakt” (Jes. 1:5).  Det er for de som aldri kan nærme seg noen annen trone.  Som ikke et øyeblikk ville bli lyttet til noe annet sted.  De ville bli drevet bort fra en trone som har med fortjeneste, rettferdighet, eller dom å gjøre.  Men de er velkommen til denne nådetrone!

Det er den rette plass for dem.  Den er uttrykkelig opprettet for slike som dem.  Hadde de noen fortjeneste kunne de gå til fortjenestens trone.  Hadde de noen rettferdighet, kunne de gå til rettferdighetens trone.  Hadde de noe håp om et vellykket selvforsvar, kunne de gå til dommens trone.

Men da de ser at de er fullstendig blottet for alt dette, hvilket annet sted kan de da gå til, uten til en trone som ønsker dem velkommen som ellers er forkastet over alt.  En trone som ikke spør etter noe annet enn elendighet og synd?

Denne trone er ikke ment for de som har noe, men for de som intet har.  Og det er akkurat det at de ikke har noe, som gjør dem velkommen her.  Hvem er det som går til legen?  Ikke de friske, men de som er syke.  Hvem er sykehusene opprettet for?  For de syke. Det er deres sykdom som gjør dem velkomne der.  Jo verre deres sykdom er, desto mer passer sykehuset for dem.  Og desto mer passer de til å være der.  Det er deres trang til helbredelse som gjør at de må være der.

Husk, det er vår trang for nåde som gjør at vi passer ved nådetronen!