Charles Stanley - Må jeg ikke streve?
Mens jeg satt på toget til Derby forleden, hadde jeg en samtale med en slakter. Vi snakket om årsaken til at noen røyker og drikker. Dette førte oss til grunnen til den bitre elendigheten som synden gir, selv i dette livet, og de forskjellige forsøk som menneskene gjør for å døyve samvittigheten og drukne sine sorger.
Slakteren som nettopp hadde mistet sin kone, og satt igjen med to små barn, hadde hatt noen samvittighetsproblemer. Men det som var verre, han tok til seg ofte for mye drikke. Kort sagt, vi var begge enige om at en stor grunn til at menneskene drikker er syndens lidelse og byrde. Han var enig i at det var helt forferdelig å gå fra synd til synd, og det alvorlige ordet fra Gud hørtes tungt ut: «Drankere skal ikke arve Guds rike» (1. Kor. 6.10).
Jeg syntes han virket veldig interessert i religiøse ting og ønsket å snakke om dem. Jeg fant ut at han på et eller annet tidspunkt hadde til hensikt å ta en fast beslutning om å avvise synden og bli religiøs. Å, hvor mange er nå i helvete som en gang hadde samme intensjon som denne slakteren! Han trodde tydeligvis at det å streve litt selv, når som helst måtte han gjøre alt som kreves.
«Vel», sa jeg, «mennesket er absolutt i en elendig tilstand ved sine synder, men hvordan tror du de kan bli frelst fra denne skylden og elendighet?» «Vel, vet du», sa slakteren, «det vil ikke være mulig for noen å slutte med sine synder før de dør, ikke sant? De må streve hardt og gi opp alle sine dårlige veier, og så leve for Gud.»
Jeg svarte: «De vil aldri frelse seg selv ved å streve på den måten.» «Hva!» sa han, «mener du å si at menneskene ikke må streve?» «Så lenge han strever på den måten», sa jeg, «avviser de Kristus.» Jeg så at den stakkars mannen åpenbart stolte på sine fremtidige mål.
«Forklar deg», sa han, «hva mener du? – At de som strever forkaster Kristi evangelium! Hva mener du med det?» Jeg svarte: «Jeg vil illustrere hva jeg mener: Anta at du har falt i synd og fyll, det har ført til at din familie sult. Du har sølt bort de penger du skulle kjøpe mat for til dem, og du er for syk til å gjøre opp for noe av det. Da kommer det en venn til huset ditt, og legger mye mat på bordet ditt og ber deg om å spise. Hvis du da sier: «Nei, jeg må prøve å få tak i mat selv», ville du ikke da avvise vennens vennlighet? Og ville ikke denne avvisningen av denne vennens vennlighet fortsette så lenge du fortsetter å streve?
Og slik er det med de fortapte syndere! Menneskene er så syndige at de fortsetter å synde til de dør. De er like så hjelpeløse som den sultne mannen? Gud har kommet dem til unnsetning – Gud har gitt sin egen Sønn for å møte de dypeste behov som en fortapt synder har, ved korsets død. Han døde for å utfri oss, fordi vi umulig kunne frelse oss selv. Gud, vennen over alle venner, har i Kristus kommet til vårt hus, midt i vår elendighet og synd! Og i ren kjærlighet og medlidenhet, har Han spredd ut frelsens bord – alle ting er klare. Å, det er Gud som ber fattige, dødsdømte syndere om å spise livets brød spredt ut foran dem.
«Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud» (2. Kor. 5:20). Guds godhet mot fortapte syndere er allerede vist ved Jesu død. Nå forkynnes tilgivelse og utfrielse gjennom Ham. Jo lengre jeg prøver å frelse meg selv, jo lenger avviser jeg all kjærlighetens Gud.
Slakterens ansikt ble fylt med sorg. Hans følte at den siste trøst ble tatt fra ham, og hans hjerte gjorde opprør mot Guds frie nåde. Hvis han bare kunne hatt litt ære og fortjeneste av sitt strev som han kunne bringe til Gud, ville han ha vært godt fornøyd. Men å bøye seg for at Gud møter syndere ved Kristi ferdige verk, i ren, ufortjent medlidenhet og kjærlighet, ville han ikke!
Han prøvde nå å latterliggjøre meg. «Kanskje du er ikke så god som du later til», sa han. «Du tar veldig feil av meg», sa jeg, «hvis du antar at jeg later til å være god. Nei, jeg er helt lik deg! Jeg sier at vi begge er syndere, og jeg vet at jeg er en større synder enn deg, fordi jeg vet mer om mine egne synder enn jeg gjør om dine. Men dette er forskjellen mellom oss – jeg er som den sultne mannen ført til å ta imot Kristus, Guds frelse. Jeg kan forsikre deg om at det er gjennom Hans blod alene jeg blir benådet og renset. Jeg har intet annet for Gud! Det er hans liv fra de døde, det er mitt liv. Det er ikke i meg selv jeg roser meg av, men Kristus Jesus – Herren».
«Jeg har fått nok», sa han, «jeg vil ikke høre mer»!
En ung mann til høyre for meg, som hadde vært dypt interessert i samtalen, bøyde seg fram og sa: «Vil du fortelle meg den illustrasjonen igjen?» Jeg gjentok lignelsen om at en venn gikk til den sultne husstanden, som en illustrasjon på Kristi verk for å fortapte syndere. Jeg viste ham at det ikke var at vi måtte gjøre noe for Gud – det var ikke engang at vi måtte presentere Kristi offer for Gud, og tro, for at Gud ville frelse oss, som om det var noen dyd eller fortjeneste i at vi gjorde dette. Nei, frelsen var helt fra Gud, slik den fattige manns middag, som kom gratis ved vennens nåde. At det var Gud som hadde gitt oss den store soning for all synd: Kristi offer – at det er Gud som møter synderen i sin dypeste elendighet og hjelpeløshet – at i det øyeblikket jeg tror og mottar Guds godhet, blir jeg frelst.
Den unge mannens ansikt lyste opp av glede – det var gleden til et nyfødt Guds barn. Gud hadde, under gjentakelsen av disse ordene, møtt hans trette, engstelige sjel og talt fred ved sin egen Sønns ferdige verk. For den ene av mine medreisende hadde det dyrebare evangeliet blitt en duft av døden, og for den andre duft av livet. Jeg fant ut at Herren hadde forberedt den første i tre måneder på dette budskapet om nåde og kjærlighet.
Å, det er ofte et strev og en kamp før hjertet virkelig gir opp alle håp på seg selv, og aksepterer Kristus som det eneste håp for sin frelse. Dette er Guds verk ved den Hellige Ånd.
Min leser kan kanskje si: «Vel, når alt kommer til alt, har jeg tenkt å strebe hardt for å gi opp alle mine synder, og tjene og elske Gud av hele mitt hjerte – ville det ikke være riktig å gjøre det?»
Ja, absolutt! Men har du ikke prøvd å gjøre det og bare mislyktes? Kan du ikke slutte å mislykkes før det er for sent, og du går fortapt? Kanskje du igjen vil si: Er ikke det det Kristus mente, da han sa: «Strid for å komme inn igjennom den trange dør»?
Nei, han kunne absolutt ikke ved denne strid mene ved egenrettferdighet. Han talte da med de egenrettferdige jødene, og det var deres store rettferdighet som gjorde det så vanskelig å komme inn gjennom «den trange dør».
Kristi død er en altfor trang dør til å kunne slippe inn selv en brøkdel av egenrettferdighet. Selv i den jødiske fold, måtte hans egne sauer, føres gjennom denne dør! Og ingen syndere på jord kan bli frelst på noen annen måte enn gjennom den død, begravelse og oppstandelse til Ham som er døren – Han som ga sitt liv for sauene!
Gud gi at mange av mine lesere kan bli fratatt alle tanker om egenrettferdighet, selvstrev, selvavhengighet og selvintensjoner, og se seg så fullstendig, håpløst syndige, at Guds nåde alene har møte deres dype behov, ved Hans Sønns død. «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt» (Joh.6:29).