«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er Ånd.» 
(Joh. 3:6.)

Det er to familier på jorden.  En familie er vredens barn, den andre er for alltid rettferdiggjort og gjort ett med det herlige mennesket, Kristus Jesus.  Som han sier:  «Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt meg» (Hebr. 2:13).

Alle Adams barn har Adams natur, falt og fullstendig syndige.  Og alle Guds barn har Guds natur, som ikke kan synde.  «Den som er født av Gud, synder ikke» (1. Joh. 5:18).

Selv om den store forskjellen mellom de to er helt klar, har jeg likevel møtt mange som ikke vet noe om hva det er å bli født på ny.  De er så blinde at de tror den gamle Adams natur ikke er så ille, men at den med utdannelse og trening kan bli god og hellig.  Andre igjen er så blinde at de tror at litt vann kan gjenføde et falt, syndig barn.  Vi vet at det ikke er slik, men at barnet vokser opp som en falt, fordervet synder.

Noen helt andre tror at omvendelse, eller å bli født på ny, er en forandring av den gamle Adams korrupte natur (i Skriften kalt «kjødet») til en hellig, ren natur.  For mange som har lært å be om et nytt hjerte betyr det for dem å be om å bli omgjort, det vil si å få den gamle Adams natur forandret til en ny Kristus natur.

Dette er en veldig forvirrende feil, og som gir store problemer for de vakte sjeler.  Jeg kan ikke finne noe slikt syn på omvendelse i hele det nye testamente.  Det står ingen steder at det som er kjød (det vil si vår falne Adam-natur) skal forandres.  Vi kommer nok til å bli helt befridd fra det ved Kristi komme:  «Han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme» (Fil. 3:21).

Men inntil da er de som er født på ny, de som er Guds barn og har fått barnekårets Ånd – de er medarvinger med Kristus – slik apostelen sier:  «Men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning» (Rom 8:15-23).

Tenk deg en sjel som virkelig er levendegjort av den Hellige Ånd.  Slike falske syn som vi har beskrevet om «falske» omvendelser kan holde sjelen i tvil og som slave hele sitt liv.

Den som tror på Jesus, vil oppriktig be og ønske å bli fullstendig frigjort fra den onde Adams natur, som er hjertets pest.  Og det er helt sikkert at når Kristus kommer, vil dette bli tilfelle.  «Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er».

Troen triumferer i denne velsignede forventning.

Men når sjelen virkelig er levendegjort ved Ånden, blir vi fortalt at ved omvendelsen blir denne gamle, falske natur forandret og gjort hellig.  En slik opplysning gjør deg veldig glad for en kort stund, men etter hvert finner du at den samme gamle falne natur med sin korrupte lyst fortsatt er der.  Og nå på grunn av dette gale syn på omvendelse, blir du fullstendig forvirret og begynner å stille spørsmål om du noen gang ble, eller er omvendt.  Ingen kan fortelle hvilken elendighet slike gjennomgår.  For det er etter at vi blir født på ny at vi kjenner hva syndens pest og synd er i kjødet.  «For kjødet begjærer imot Ånden» og igjen «Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring».

Beviser ikke dette at de gjenfødte troende fortsatt har en ond natur?  Det gamle mennesket er fortsatt korrupt, og hvis det ikke var for at den velsignede Hellige Ånd bor i dem, ville de uten tvil oppfylle sine onde lyster.  Herre, hold hver troende våken!

Hva er da gjenfødelse?  Det er noe som er helt av Gud – en ny skapelse.  «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er borte, se, alt er blitt nytt!»  Og alt av Gud.  Legg merke til at i denne saken er ALT fra Gud.  Intet fra fattige, korrupte, falne mennesker.  «Og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud».

I begynnelsen, da Gud skapte denne verden, var det ikke noe som ble skapt eller forvandlet ut fra gamle materialer!  Derfor er det heller ikke slik i den nye skapelsen, en ombygging eller rensing av den gamle, korrupte menneskelige natur.  Det finner du aldri i Skriften!

Etter at Kristus hadde fullført forløsningen, stått opp fra de døde, ble Han hodet til en ny skapning.

Guds Ånd begynner ikke med noe i synderen, men forteller om noe som er helt utenfor synderen:  Kristi oppstandelsesliv og natur, som er oppreist og sitter ved Guds høyre hånd.  Dermed blir vi «født ovenfra» ved dette ord.  Å, hvilket liv!  Kristus må dø på nytt der oppe i himmelen før dette oppståtte liv kan bli ødelagt i en eneste troende.

Fordi Han lever, lever vi også.  Det må være slik!  Det er ett liv i Ham og i oss.  Og hvilken natur vi eier i det oppstandne mennesket, Kristus Jesus! «For likesom han er, så er og vi i denne verden» (1. Joh. 4:17).

Hvilken vidunderlig stilling dette er, når det gjelder det gamle menneske:  Adams gamle natur regnet som død!  For Gud er alt i den gamle natur borte («det gamle er borte»)!  Alt nytt i Kristus.  Levendegjort med Kristus, oppreist med Kristus, sittende med Kristus i himmelen.

Vi må ikke vente til døden – alt er allerede nå vårt i Kristus, det oppstandne hode.

Hvordan kan dette skje?  Hvordan omvendes en person?  «Vinden blåser dit den vil ….. slik er det med hver den som er født av Ånden».  «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen opphøyes».  Slik er det, og det er eneste måten – det eneste middel til at syndere blir omvendt.  Alt annet er skam og villfarelse.

«For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene», for «det er en Guds kraft til frelse for alle som tror».

Akkurat som slangen ble hengt opp foran de dødsdømte israelitter, så har nå Kristus blitt korsfestet og reist opp igjen, satt foran fortapte, døde, syndekrenkende, mennesker.  Og de som tror dette er gått over fra døden til livet, født av Gud og har evig liv.

Min leser vil kanskje spørre:  Hvordan kan jeg vite at jeg er født av Gud – at jeg er Guds barn?  Hvordan vet du at kroppen din ble født?  Hele din menneskelige eksistens viser jo det.  Slik beviser eksistensen av den nye natur at du er født av Gud.  Jeg ser ikke inn i meg selv eller går til et glass for å se om synet mitt er bra.  Jeg ser på et objekt, og hvis jeg ser det klart, viser det at jeg har godt syn.

Har du sett Jesus døende på korset for dine synder?  Har du sett Ham stige opp fra den tomme graven, for din rettferdighet?

Er han din eneste tillit?  Ser du ham ved Guds høyre hånd, etter at Han først har renset all din synd?  Ser du Ham som går i forbønn for deg?  Ser du ham tydelig, strålende, men likevel verdifull og full av kjærlighet til slike fattige, fortapte syndere som deg?

Å!  Hvis dette er ditt syn på Jesus, er det ikke den gamle menneskets syn.  Det gamle korrupte menneskehjerte ser aldri og stoler aldri på Jesus og Hans verk.  Den gamle natur ser innover, og ønsker å finne noe godt der.  Troen, som aldri er av kjødets vilje, men av Guds Ånd, ser utenfor seg selv til Kristus, og ser at Han er alt fra Gud til en fattig synder.  «Det som er født av kjødet, er kjød». «Det kjødelige sinnet er fiendskap mot Gud».  Det kjødelige sinn, kjødet, kan aldri stole på Kristus.  Hvis derfor min leser stoler på Kristus alene, trenger du ikke spørre om du er omvendt?  Det er helt sikkert.

Men du spør kanskje:  «Jeg finner så mye ondt i min gamle natur»?  Det er akkurat hva hvert Guds barn finner og daglig sørger over.  Hvis du ikke var et Guds barn, ville du ikke sørge over det.  Men hva sier Skriften?  «Synden skal ikke herske over deg, for du er ikke under loven, men under nåden» (KJV av Rom. 6:15.).

Dyre løfte!  Glade tilstand!

Ja, selv om et Guds barn blir fristet – ja, selv om du kanskje har falt – selv om du fortsatt finner det vanskelig – HØR – likevel, ved Guds nåde, skal synden ikke herske.  Dårlig som kjødet er, og det kan ikke bli verre, så er ikke en troende skyldner til det, men er en erobrer, ved Ham som elsket ham.  Han være med deg.